I need a break
Etter et år med soulsearching og (kanskje altfor mye) tid til å tenke, så vet jeg enda ikke helt hvem jeg er eller hvor jeg vil. Slå den! Jeg er 25 år og har ingen drøm. Ingen ekte mål i livet . Ingenting som jeg sikter mot, og det skremmer livskiten ut av meg. Jeg er lei av å blogge om ting som ikke gror dypere enn kunstgresset på Sør-Arena. “Verdiløse” ting i et samfunn hvor vi ikke helt tør å snakke om de viktige tingene i livet. Hvertfall er fokuset stilt ganske feil. Hvor de fleste av oss er redd for å skille oss for mye ut, redd for å gjøre nok en feil. Jeg har blitt akkurat en slik person. Til en så høy grad at jeg har mista helt respekten for meg selv mens jeg leter febrilsk etter min egen ryggrad som jeg mista utpå landeveien en vakker dag for en stund siden. jeg føler meg dradd i flere retninger, uten at jeg i det hele tatt vet hvilken vei jeg blir dradd mot. Jeg blir bare dradd. Hardt og hele forbanna tida. Jeg stiller UTROLIG høye krav til meg selv, og dette er noe jeg vet at jeg må jobbe med. Feil er jeg ganske sikker på at hvertfall JEG alltid vil gjøre. Enten om de er store eller bittesmå. Enten om det bare er meg som ser dem, eller om hele vide verden ser dem. Det gjør vi vel alle. man lærer så lenge man lever. Men det er når det bygger seg opp og man føler at man KUN gjør feil og vet ikke hvordan man skal gjøre noe rett over lang tid, at man rett og slett setter seg ned og tar en liten Bondevik. Det er meg og han Bondevik. Note to self: Jeg burde ta en prat med han derre der.
Ja dette ble et heller depressivt innlegg og ingen ønsker å lese en depressiv blogg. Men det er jeg redd at denne bloggen lett kan/kunne blitt om jeg nå fortsatte og blogge med de ganske enkelt depressive og forvirrende tankene jeg har i hodet nå. Jeg elsker å lese dere andres cheerfulle og inspirerende blogger og får en masse ut av det, men jeg føler ikke at jeg gir det samme tilbake igjen for jeg klarer ikke å legge hjertet mitt i det når jeg ikke vet hvor jeg står en gang. Jeg har innsett at jeg ikke på langt nær er så klarsynt og bestemt som jeg trodde jeg ville være i denne delen av livet, spesielt etter så mye gjennomgang av meg selv om hva jeg tror på, hvor jeg står i forskjellige issues og whatnot.
At jeg er en lost case, tror jeg ikke, for det må da for guds skyld finnes håp for alle. Men jeg strever litt med og finne min vei. Rettere sagt min retning. Og quite frankly så vet jeg ikke hvor jeg skal begynne hen en gang. Jeg er lei av å lukke meg inne, både fysisk og så absolutt psykisk. Blir det stilt seriøse krav til meg så får jeg helt noia og kroppen nekter fysisk og fungere skikkelig. Jeg blir ofte kvalm og er konstant trøtt og kjempesliten. Jeg blir sliten av mine egne tanker og kan surre rundt som en zombie i flere dager, i et lunefullt humør. Det er når jeg ikke GIDDER og late som en gang, men det er det jo ingen som vet. Andre dager bærer jeg dyna inn på sofaen og ligger og prøver å dra ut dagene med all verdens av tv serier eller konstant sipping. Det er når jeg synes skikkelig synd på meg selv. Her om dagen hadde jeg et par slike dager. Det resulterte i et sprengt blodkar morgenen etter. Yay! *klage klage* Nei men my point is, at jeg skjønner det er noe steingalt når min indre frustrasjon blir såpass fysisk. Da blir det enda værre og jeg føler meg helt ubrukelig og det resulterer i en ond sirkel. Men noen ganger så MÅ man og det er da jeg tenker at er det noe jeg er sikker på at jeg kunne ha gjort storkarriære ut av så er det skuespill. “Opp og hopp, på med klær, sminke og for all del ikke glem å ta på ditt happy face før du går ut døra eller skrur på dataen”. Now where’s my bloody Oscar sier jeg bare?! Jeg har droppet å treffe venner for jeg har kjent meg så fyllt av angst over at jeg ikke kan klare å være meg selv, whoever that is, med mine nærmeste venner. Jeg føler jeg ikke kan snakke med noen, men ikke er jeg helt sikker på at svaret er å snakke med noen heller, for hva pokker skal jeg si? “Eh.. Du jeg er egentlig ikke sikker på noen verdens ting jeg..Next question please!” og så får man bare håpe at de vil være der in the end, at de ikke har glemt hvorfor de ble venner med meg in the first place, når jeg faktisk kunne delta i en meningsfull samtale, interessere meg for deres liv og ga gode råd. Herregud som jeg savner det.. og dem!
Jeg er redd for å ikke være interessant nok og vil gjerne si til dem at “livet mitt er desverre litt på vent nå, sånn som jeg føler det, men hvis du holder ut og lar meg være så kan vi sikkert finne på noe om et halvt år for da MÅ jeg da ha funnet ut av noe her?” Nå er tingen at det var ganske ca det jeg sa for et år siden og jeg er enda none the wiser. FML! Identitetskrise er ikke noe å spøke med når man er halveis til 50. Jeg er fader meg snart 30! Jeez Louise! Glasset er halvTOMT folkens (galgenhumor er vel på sin plass?).
Jeg er pisselei av å tvile på alt og alle og tro at alle har et motiv eller en agenda når de blir kjent med meg. Og da mener jeg faktisk for det meste jenter. Hva menn angår orker jeg ikke begynne på en gang, da det nå har tatt meg over ett år på å begynne å klare å stole bittelitt på en fantastisk mann, til jeg plutselig får noen fixe ideér i hodet om at denne fyren ikke er til å stole på allikevel. Gud så slitsomt. Jeg hater og nekter å spille det forbaska spillet som menn og kvinner driver og surrer med, men allikevel er det meg som ødelegger gode vennskap og relasjoner med å være så uhyre skeptisk til alt og alle. Yess!! Derfor sier jeg heller ikke noe, holder tankene mine og det meste av skepsisen for meg selv og det resulterer igjen at jeg føler meg falsk og uærlig. Man kan da ikke bygge noe form for forhold med å ikke kunne snakke om ting? Med å holde tilbake det man egentlig vil si?
Det jeg vet med meg selv at jeg på helt ekte liker å gjøre, er å skrive. Det er derfor denne bloggen har vært min store trøst, lekeplan og utfoldelse i dette året som jeg har bodd på landet og prøvd å ‘finni mæ sjæl’. Til en viss grad. For det stopper også der. Jeg er så feig at jeg ikke nå lenger orker/tør/vil/gidder å skrive om ting som virkelig opptar meg og hva jeg tenker. Ting jeg virkelig kunne ha trengt å snakke med dere om, for jeg tror at a) ingen vil gidde å lese, b) folk vil komme til å bli FOR kjent med meg, eller c) folk vil le av meg (og jeg skammer meg over at dette er noe jeg bryr meg om. jeg brydde meg jo aldri om hva noen sa eller tenkte om meg vel? wtf!??) Jeg er i min egen bedre lille verden når jeg er alene med min notatblokk, hvor jeg skriver til bare meg. Eller leser bøker som andre har skrevet, og det føles som de er skrevet til bare meg. Men det er ikke nok. Og når de drømmende lykkehistoriene uteblir så mister du også lysten på å skrive. Og hva har jeg da? Når jeg trodde jeg i det minste hadde det?
Vet dere, jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette. Jeg var egentlig på vei i seng, for jeg har stor tro på at imorgen så SKAL jeg ut og gå en lang tur i den fine naturen rundt meg og endelig bli litt klarsynt og finne meningen med mitt eget liv. Problemet er bare at det tror jeg hver kveld, men når jeg våkner så er den første tanken ALLTID at “I’m better off laying here all day. No harm – no foul.” Og til og med jeg skjønner at det er galt. Sånn skal man jo for fader ikke tenke, så hvorfor klarer jeg ikke å kicke meg selv ut av slik en tankegang? Alle er vi jo plassert her for en grunn, men det er forbaska surt når man ikke forstår sin egen grunn. Det er fader ikke noe å kjimse av. Sorry for det lame og depressive innlegget. At least I’m honest. Årh nei jeg vet ikke jeg.
Det er ikke det at jeg håper at andre har det på samme måte, for jeg unner ikke min værste fiende og være i mitt hode, min situasjon eller hva man skal kalle det. Men på en annen side så er det kanskje flere som kjenner et snev av gjenkjennelse i noe av det jeg skriver? Jeg takler det hverfall særdeles dårlig tydeligvis. Jeg vet ikke om det er bra eller bæd at jeg nå ikke bryr meg om å skjule hvordan jeg har det på innsiden, bak bloggen og holde fasaden oppe en gang? Helt whatever faktisk. Let it rip!
